onsdag

Et nostalgisk tilbakeblikk på en del av motkulturen 
på sytti- og åttitallet, nemlig scifi-fandoms verden!


fandom og fanziner
les om de elleville tidlige årene i norsk fandom, hvor spritomtåkede faneder sleit med ilske duplikatorer og samtidig førte krig med hverandre.


fanzinearkiv
her vil du finne kopier av mange av de mest interessante (og noen mindre interessante) zinene som så dagens lys. Vi begynner med Driftglass og fortsetter med Gandalf og Aardwark. Deretter..?
       


videointervju med to sentrale herrer som var med - se og hør!




fra en gammelfans memoarer
les det første kapitlet fra en ungdoms inntreden i og møte med fandoms jungel på syttitallet.






Tore ser seg tilbake
ett av de mer kjente navnene fra hine hårde dager er forfatter og fan Tore G.Bareksten. Han reflekterer over hvordan det var å være sci fi interessert den gang.



De første famlende skritt - dansk fandom
1974 - 84.
Fantask, Dancon, elefantøl, HP Inselmann...vi husker!

Stor artikkel om norske fanziner (Vagant)

Den aller første fandom i Norge - pionerene på 1950/60-tallet


Vinviterer gamle fans til et stort dugnadsprosjekt for å dokumentere livet og aktivitetene våre den gang, som var et entusiastisk bidrag til den motkulturelle bølgen som feide over Norge.
Dette er et gjennomført useriøst prosjekt, uten interesse for nåtidens unge, men nok til å holde oss nostalgikere i live de nærmeste årene, før mosen gror over oss! Og kanskje av interesse for noen arkivarer i NB.


Jostein Saakvitne
kontakt Jossen99@gmail.com


tirsdag

Norsk fanzineverden på 70-tallet
- en rapport fra innsiden

Et gjensyn med livet som fanzine-utgiver på 70-tallet
Science fiction-fandom kan synes som en marginal subkultur, men flere som var med i dette livet er i dag sentralt plasserte samfunnsborgere. Man fikk gode stillinger som professor (Algernonredaktør Øystein Sørensen), nasjonal IT-guru (Gisle Hannemyr), musikkanmelder i hovedstadspressen (Tore Neset) og så videre.


Fanfeidene
Fan-kriger var det mange av. Unge mennesker med sterke meninger braket sammen i fanzinespaltene. En feide oppstod tidlig mellom de litt eldre "ingeniørgutta" fra sekstitallet som leste hard space opera og foraktet de myke new wave-forfatterne som skrev merkelige og uforståelige romaner som ikke en gang forsøkte å beskrive framtida realistisk ... Og så oss noe yngre, som begeistret tok imot spennende nye science fiction-forfattere, som ikke nødvendigvis skrev om teknikk i verdensrommet og amerikansk ekspansjon ut mot andre sivilisasjoner.


Men den virkelige krigserklæringen kom på grunnlag av politiske motsetninger, og ble til en ekte fanfeide som varte i et tiår eller så. Den sto mellom Ayn Rand-inspirerte lesere, som etter motstandernes mening dyrket fascistoide forfattere (så som Robert Heinlein og A.E. van Vogt), og fans fra venstresida. 


Den såkalte Saakvitne/Myhre-feiden ble bitter og langdryg, med utskjelling og personangrep som i en annen sammenheng kunne ført til rettslig inngripen. Frontene var steile og uforsonlige, og mange følte at de måtte ta standpunkt. Science fiction-fans var likevel fredelige og boklesende mennesker, selv om trøndermafiaen både hadde tatoveringer og forbindelser med MC-miljøer.


Fra sprit til sverte - om produksjonsforholdene
Spritduplikatoren var en enkel og grei start på en fanzinekarriere. Det var alltid noen som hadde tilgang til (gratis) spritduplikator på en skole eller institusjon, og siden papir var en dyr fornøyelse, var det kjærkomment å slippe kjøpe spesialpapir i bokhandelen.


Når opplaget begynte å krype over 30, var det riktignok slutt på spritteknikken. Man kunne tyne opp til 30 eks. ut av en enkel original, men de siste eksemplarene var temmelig blasse og grenset til det uleselige. Da sto sverteduplikatoren for tur. Den hadde en nærmest ubegrenset opplagskapasitet, i alle fall i en fanzineverden der opplaget sjelden kom over 200. En egen kunst var å risse tegninger direkte inn på stensilen ved hjelp av penner med kulehoder av ulik form, en kunstart som på mange måter lignet tidligere tiders tresnitt.


Heldig var den som hadde adgang til en stensilbrenner! Det var en maskin som laget stensiloriginaler av tegninger og i beste fall (grumsete) fotogjengivelser. 


Da fotokopieringsmaskinene begynte å dukke opp til allmenn bruk, var paradis like om hjørnet. Det spøkelsesaktige blålyset fra kopieringsmaskinen lyste opp nattestid i mange bygninger når ivrige redaktører hadde skaffet seg adgang til tomme kveldskontor og kunne bruke kopimaskinen høyst uautorisert i fandoms tjeneste (kopiering var på den tiden en forholdsvis dyr affære).


Men mange så allerede deg gang med nostalgi tilbake på spritperioden, da man etter en kvelds arbeid med et førtisiders fanzinenummer kunne sjangle ut av rommet med en følelse av gratis børst langt opp i nesa og ned i halsen. Sverten hadde ingen tilsvarende euforisk virkning på utøveren, kun slit og kamp med gjenstridige maskiner som streiket både titt og ofte, og som førte til beksvarte hender og klær som vanskelig lot seg reingjøre etterpå.


Som en ekte samizdat-utgiver satte fanzineredaktøren seg ned, fjernet fargebåndet i skrivemaskinen og hamret løs sitt budskap i gjennomhullet versjon på stensilarket. Den gang var mulighetene små for å få tekster ut til folket. "Eget forlag" var stort sett forbeholdt keitete bygdediktere, uskyldig dømte landssvikere og barn av godt bemidlede foreldre som kunne kjøpe en diktutgivelse til avkommet. For oss andre som ikke betraktet etablerte forlag som et realistisk valg, var den stensilerte blekka eneste mulighet. 


Andre magasiner
En viss kontakt oppsto med Hjelmsgate og Gateavisa, men fandom hadde lite til felles med de svartkledde anarkistene i Oslo. Enkelte holdt kontakten med de alternative på Karlsøy i Troms, som utga bladet Vannbæreren og drev forlaget Regnbuetrykk.


Lettelsen var stor da NOVA forlag begynte sin virksomhet, og inviterte potensielle skribenter og debattanter inn i spaltene til SF-magasinet. Men det oppstod en klasseforskjell mellom de som stadig publiserte der (Øyvind Myhre, Ingar Knutsen) og oss andre med mer ukjente navn, som ikke frekventerte fester med NOVA-redaksjonen i Oslo.


Man skal heller ikke glemme Arild "Spacedog" Wærness' store innsats med det profesjonelle  magasinet Sirius, som imidlertid bukket under etter et par års kamp med et kommersielt Narvesen-system.


Fandom
Fanziner og fandom må sees som en helhet, selv om det også var mange enkeltpersoner som satt på bergnabbene rundt om i Norge og sveivet opp sine egne fanziner, godt skjermet fra støy fra omverdenen og andre mennesker. Men stort sett var fandoms gutter sosiale typer som likte å diskutere science fiction med andre, overalt, hele tiden. Mange aspirerte mot å bli en BNF (Big Name Fan), men få slapp gjennom nåløyet. Det var stort sett i Sverige man hadde slike overmennesker.


Fandom ville ikke vært noe uten samlerne, disse merkelige vesenene som brukte drøssevis av penger på å kjøpe tredve Ace Doubles i måneden direkte fra Statene. Dette var før Amazons tid, og direktekjøp av bøker fra halve jordkloden rundt var forbundet med stor risiko og mange byråkratiske hindre fra norsk bankvesen og tollmyndigheter.


Samlerne bestod av alt fra pedantiske menn i dress som la små treklosser under bøkene for å få alle til stå i samme høyde, via komplettistene som skulle ha fire utgaver av hver tittel, estetikerne som gjerne kunne stille bøkene opp i bokhylla etter fargen på bokryggene, og så oss andre som samlet bøker i hauger på golvet i studenthyblene. Mange av disse samlerne var omvandrende data-arkiv, som skrev ned komplett unyttig info om forfattere og bøker på små kort i grå arkivesker og hadde den samme infoen i hodene sine.


En tur til Fantask i København hver vår var obligatorisk, denne legendariske kjellersjappa som utgjorde et Mekka for science fiction-folket i Norden. Vandre rundt uforstyrret med en elefantøl i hånden mellom alle bokhyllene i de små kjellerrommene, småsludre med innehaverne og plukke bøker ut fra støvete bokhyller ... sgu' dejligt! Her tentes også interessen for franske tegneserier hos mange fans. Dette var gullalderen for utviklingen av europeisk tegneseriekunst, men det er en annen historie.


Jostein Saakvitne
forhenv. redaktør av Driftglass (1974 - 88)


Stor artikkel om norske fanziner i tidsskriftet Vagant

mandag

Bilder

En ung Spacedog og dto Stig Bergh på Troncon 2   foto PC Jørgensen
God stemning på Norcon 2007 med Spacedog og baron von Listog
SYMPOSICON i Bergen - PC Jørgensen og Ø Myhre

Vi husker med glede blide Lars-Olov Strandberg som dukket opp
overalt på alle cons med opptil flere kameraer på magen
PG, Øystein Sørensen og Johannes Berg jr på hybelbesøk hos Barex
Deler av oslofandom på tur til Sverige;
PC Jørgensen, Herman Ellingen, Jørn Uno Myrvoll
og Johannes H på sommerstedet til Jørn Uno.


Noen som husker disse?

og dette?


Lew Stringers eminente oppstilling av fandoms 7 faser


Her kommer mange illustrasjoner av GA Olsen, og som bare ble publisert i zinene

Flere som har foto??

lørdag

Folk

Øyvind Myhre - Gandalf  Intervju Øyvind Myhre 1977 *  webside om ØM
Jostein Saakvitne - Driftglass
Dag Ove Johansen - Fabula
Ragnar Fyri - Angeldroftisk Varp
Roar Ringdahl - Alhabor * When fandom came to Norway
Robert Ommundsen - Det er ingen jassplate egentlig...
Øystein Sørensen - Algernon
Geir Arne Moi - Grezzcar
Arild Waerness - Beltrom/Aardwark
Geir Tore Saakvitne - Aragorn
Kristin Thorrud - Tussmørkeøyene, Svartedauen
Johan Schimanski - Død spurv, Jeg ser
Jonny Axelsson  Arachne
PC Jørgensen  Inca  Percjorgensen.com
Egil Stenseth  Kabalistisk kaktus
Gisle Hannemyr
Ingar Knudtsen
Tore Neset
Trond Buland * intervju med TB
Eirik Ildahl
Stig Bergh
Roy Østensen
Willy Ustad
Rolf Andersen
Einar Gjærevold
Willy Verwoerd
Erik og Wenche Steen
Torun (Myhre) Høien
Trygve Skanding
Tore Bareksten
Per Inge Selmo
Cato Sture
Gard Lunde
Cato Lindberg
Audun Lindholm
Heidi Lyshol
Bjørn Vermo
Trond Jansen
Bjørn Olav Listog
Knut Anders Berg
Tor Åge Bringsværd

in memoriam
GA Olsen/Leon Borgzinner - Borgzinner Medicine Show *  minnesiden
Johannes H Berg - Rack * minnesiden
Kjell Olav Aase - Tralfa, Apokalypso nå
Arne Tangvall
Karl Ove Geitanger
PG Olsen/Hvidsteen * minnesiden
Terje Wanberg * minneord
Jørn Uno Myrvoll
Jon Bing

onsdag

Fra en gammelfans memoarer


av Trygve Skanding

Hvordan det begynte?
Det var nok noe smittsomt, et virus kanskje. Plutselig i tenårene kjøper man paperbacks med fantasifulle covere,  og oppdager at litteratur ikke bare dreier seg om livet, havet og kjærligheten i hardcover med smussomslag.

Det begynte med novellene,  de kjappe med en vri på slutten, de Brownske kanskje?
Teknologi og  tradisjonell space. For mitt vedkommende ble sci-fi novellesjangere
fremfor noen, jeg ble aldri hektet på de store sci-fi-eposene og de sære
forfatteruniversene.

Så møtte man plutselig likesinnede. Hyggelige folk i ulike aldre, som alle visste mye mye
mer om sci-fi enn en selv. Og slik fortsatte det, jeg har faktisk aldri møtt en fan som
visste mindre om sci-fi enn  meg. Litt sitsomt for selvtilliten har det vært, men siden de
fleste har vært greie folk  har jeg overlevd som nerd, i klasse 2. Eller skal vi si 3.

Sci-fi-fan er nemlig det som vi mye senere begynte å kalle nerder. Folk som vet veldig
mye om et emne og som ikke kan la være å vise det.  Det var da jeg forsto ordet
”namesdropping”.  Fra de kjekke menneskene drysset det ut forfatternavn og titler jeg
ikke hadde lest. Kampen med å holde følge var begynt!  Den vant jeg aldri.

Litt senere kom møtet med yppersteprestene. De som visste absolutt alt, de som naturlig
pekte seg ut i de beskjedne og uformelle fan-gruppene. Yppersteprestene hadde vi alle
stor respekt for, de som kjente og hadde møtt levende forfattere, hadde vært på
samlinger i store byer og – jøss – skrev om sci-fi i fanziner. Det var noe religiøst over
dem, noe forkynnende, med akkurat det vil kreve mer plass i et senere blogg-innlegg:
sci-fi og fandom som religionserstatning.

En yppersteprest pekte seg ut i min hjemby.  En grepa kar å bli kjent med,  og heldigvis
ikke så rett-troende som man kunne frykte. Men – han tilhørte den politisk korrekte
Bingogbringsværd-sekten! Dermed var det hele i gang…

Og dermed begynte et nytt kapittel i mitt sci-fi-liv. Mitt møte med spriten!


Hvor ble de kjekke menneskene av?
På sporet av den tapte fandom skulle jeg egentlig vært kommet til da spriten kom inn i
mitt liv. Tenårene var over, og det var begynt å hope seg opp med paperback-sci-fi i den
hjemmesnekrede før-Ikea-Fretex-bokhyllen. Men først et kjapt sideblikk til London.

Å få jobbe i bokhandel et halvår i metropolen på slutten av sekstitallet innebar mye sci-
fi. Lite fandom, men mye bøker. Dette var tiden for den sære og ”åndelige” sci-fi-en, med
forfatter-reiser i det indre univers – ikke til Alfa Centauri. Paperbacks med psykedeliske
sære omslag ble lest  - og forkastet - i fritiden i Londons parker, mens politihestene jaget
bort demonstrantene utenfor den amerikanske ambassaden…

Åndelig sci-fi ble ikke min greie, og hjembyen og studentmiljøet i Bergen ble neste stopp.
Ikke særlig mye avansert fandom der da, sånt var forbeholdt Blindern,  som var langt og
dyrt borte. Allikevel ble vi en del hyggelige mennesker, som stort sett drakk te sammen
til den sedvanlige forfatter-namesdroppingen jeg aldri greide å holde tritt med.

Hjembyen fikk et usnobbet og velsignet uakademisk lite miljø av folk som leste og kunne
sin sci-fi.  Man møttes, og egentlig husker jeg ikke hva man ellers gjorde. La oss si vi
utvekslet lesevaner, fordommer og forventninger innen genren – lenge før den ble til
”sjangeren”.

Hvor ble de kjekke menneskene av? Jeg savner dem noen ganger, og møtene var faktisk
bra organisert. Vi hadde møter, noen ganger med inviterte gjester, som hadde et slags
foredrag. Jeg husker til evig tid den utrettelige ufo-entusiasten, med sin urokkelige tro
på intelligent liv langt borte – og besøk av samme!

Jeg husker selvsagt den reisende postmannen, som senere ble en god venn og nabo, han
var et vandrende leksikon. På sine jobbreiser leste han ufattelige mengder sci-fi, og han
husket alt – like godt som han husket alle Norges postnumre. Flere særdeles hyggelige
karer var med, men de fleste er borte, både fra hukommelsen min, og noen også  helt fra
denne jord vet jeg. Postmannen også.

Og tenk, det var damer med! Det var faktisk noen greie ”jenter fra Bergen” som leste og
var interessert i sci-fi. Ikke mange, men bare det at de var der og med er verdt å nevne.
Spriten får heller stå over til del tre av memoarene. En minneskål  - en kopp te - for de
kjekke menneskene i Bergen Sci-fi-klubb fra den gang
.
Min første con
Det er desember, og i gatene lyser juledekorasjonene. Utenfor kinoen i Bergen lyser det i forventningene og lys-sverdene fra Star Wars-entusiastene som står i kø…  Det er grunn nok for en gammelfan å mimre. I stedet for, som lovet,  å fortelle om den vidunderlige duften fra spritduplikatoren som produserte de første numrene av legendariske Driftglass, det første og beste fanzine som noensinne er laget i Bergen, må jeg mimre litt om film. 

Men først kort om sci-fi-encyclopedisten og postmannen fra forrige kapittel,  Arne Tangvall. Nylig døde enken hans, hun delte ikke hans interesse for sci-fi, og jeg husker at det var en annen sci-fi-kar, Johannes, som heller ikke lengre er med oss, som overtok den store og gode boksamlingen etter Arne. Gode minner om begge to!

Sci fi er ikke bare bøker, det er i høyeste grad noe visuelt. Bare tenk på bokomslagene! Ingen skikkelig sci-fi-er har glemt første gangen de så den første Alien-filmen, tenk etter. Og ikke noe normalt menneske kan glemme Sigourney Weaver som Ellen Ripley i wet-T-shirt i sluttscenene, med monsteret på jakt etter henne. Jeg forstår det monsteret litt… (Jeg så Alien 1 første gang på en kino i Erie, USA!)

Andre gang var på en sci-fi-con i Oslo. Min første og eneste con. Ganske kjekt, og hvis jeg ikke husker feil var Poul Anderson gjest. I en for lengst forsvunnet bok skrev han navnet sitt for meg. Stort. Reisen fra Bergen til Oslo var også interessant, som ”blindpassasjer” i natt-togpostvognen på Bergensbanen, der Arne Tangvall sorterte post. Iført lagerfrakk var jeg postfunksjonær sammen med de andre ekte da konduktøren stakk innom. 

Star Wars-filmene får barna stort sett beholde selv. Det gir perspektiver at min nå høyst voksne sønn lekte med den gang nye Star Wars-figurer i god tid før skolealder. Nå sitter han foran skjermen og spiller Star Wars på Playstation… og håper på en billett på Colosseum snart. 

Det er Star Trek som er tingen for meg.  Det var en stor sorg for oss gammelfans at norske TV-kanaler, med et lite unntak, aldri ga oss skikkelig Star Trek-dekning.  Og da mener jeg seriene, ikke filmene! Det ble sporadisk trekking fra min side.

Det var først i fjor en gang at underet skjedde. På Fretex sto en uberørt stor kartong full av dvd-er. Der var alle seriene, fra første til siste, pluss noen av filmene, pent i bokser. Prisen var noen få hundrelapper, dvs. gitt bort! Tiden var inne til et forsinket dypdykk, i kronologisk rekkefølge, på 55-tommeren. Vidunderlig! Takk til en ukjent trekkie som overlot skatten til meg. 

Noen liker Star Wars, andre liker Star Trek.  Sci fi kan du like bestandig. Kanskje jeg sniker meg inn og får med meg den siste Star Wars-filmen allikevel. Men alt rotet med kronologien har gjort en gammelfan forvirret i hodet og universet. Det skulle ikke vært lov å gjøre sånt med oss gamle folk.

God jul – og takk - for alt det gamle!      fortsettes


søndag

Tore ser seg tilbake

Ett av de mer kjente navnene fra hine hårde dager, både som fan og forfatter, er Tore G Bareksten.
Her ser han seg tilbake på hvordan det var å være sci fi interessert den gang.

SF tilbud før og nå

Da jeg vokste opp var science fiction mangelvare. Det var lite av det på Tv, kino og i butikker. Det var derfor et stort øyeblikk da jeg fant Science Fiction magasinet i kiosken på Drøbaks torg. Jeg fikk til og med trykket en novelle her og ble deretter invitert til min første fanniske begivenhet. En visning av to filmer i en liten sal på Klingenberg kino. Den ene filmen var Soylent Green om overbefolkning. Jeg stilte i skinnjakka og møtte for første gang Øyvind Myhre som foruten å dele min sf-interesse sto på motsatt side politisk. Dette ble begynnelsen på mange hyggelige og lærerike krangler om politikk. Litt senere ble jeg tilsnakket på en forelesning av lederen for Lenin-fraksjon i Universitet SV. Øystein Sørensen lurte på om jeg var han som skrev sf og kunne tenke meg å utgi et nytt blad om science fiction.

Resultatet ble et ark vi kalte Algernon 0. På forsiden en artikkel av Øystein og på baksiden en av mine korte noveller. Algernon overlevde som organ for studentenes sf forening i flere ti år og passerte ofte 100 sider. Ganske raskt ville en lubben fyr som het Johannes være med. Johannes Berg ble en av drivkreftene i Oslos fandom og utga blant annet sitt eget fanzine, Kretsen, til de sosiale 1 tirsdag i måneden sf-treffene på Stortorvets Gjestgivere. Han var også med da Aniara  ble sugen på å lage en norsk sf-kongress.

Norcon 1  på Økern i 1975 var et av høydepunktene å se et helt langbord med sf og fantasybøker. Vanligvis måtte man til England for å se så mye sf samtidig. Og mange fans dro regelmessig til London og kom hjem med kofferter fulle av sf-bøker. 

Men noe før kongressen hadde norske sf-fans fått bakoversveis da NRK sendte en dramatisering av Ray Bradburys historier fra Mars. Dette var noe helt annet enn det finske Fjernsynsteater vi var vant med. Bing og Bringsværd fikk ikke bare NRK til å sende oversatt sf, de skrev også selv SF serier for radio og tv og klassikeren Blindpassasjeren kan sees som en forløper til Alien. B&B sørget også for at jeg i 1972 fikk min første dramatisering på radio. Novellen «To eldre herrer». Dette var nok større for meg enn kulturhistorien. Mitt neste radioshow ble «Inger Johanne og de grønne plutomennene» om ensomhet, aliens og galskap på Blinderns endeløse brosteinsletter. Denne novellen ble trykt i en av de mange antologiene B&b ga ut med norske forfattere.

For Jon Bing og Tor Åge Bringsværd skrev ikke bare selv. De hjalp andre i gang også. Deres serie med science fiction bøker utgitt på Gyldendal forlag inneholdt mye kvalitets-sf og var med på å gi andre forlag mer respekt for sjangeren. Deres forlagsmedhjelper var multigeniet Sigmund Hoftun som også var konsulent for min første roman. Sigmund hadde ansvaret både for Gyldendals debattserie, utgivelsen av krim i den sorte serie og sf og fantasy-bøkene. Hadde Hoftun vunnet kampen om direktørjobben i Gyldendal fra Brikt Jensen, i stedet for å dø for tidlig, ville nok Gyldendals sf satsing fortsatt.
Uansett, det ble også vanlig for andre forlag å gi ut fantasy eller sf av folk som Liv Margrethe Alver (dessverre ungdomsbokstemplet i stedet for fantasydefinert) og den produktive Øyvind Myhre. Flere forfattere og forlag burde vært nevnt, men poenget mitt var et tilgangen økte.

De ble flere Norcon og Intercon kongresser. Ofte skrev jeg humoristiske kongressreferater i Algernon som PG Olsen mesterlig illustrerte. Og i midten av 1990 - årene fikk vi også den første Shadowcon som var mer rettet mot film enn tidligere mer litterære kongresser.  I begynnelsen var Shadowcon veldig Babylon 5 sentrert, men etter hvert dukket andre filmserier man ellers ikke fikk sett opp. Mange av disse kongressene foregikk på Blindern. Og Universitet forlangte ved utleie at teknisk personale fra utleier skulle være tilstede. Siden Aniaras filmsjef Jørn Uno Myrvoll jobbet i resepsjonen på Kjemisk, sparte han kongressene for tusenvis av kroner ved å stille gratis år etter år. Han hadde også ofte ansvar for filmprogrammet.  

Inspirert av suksessen til Spidermanfilmene og Star Wars ble etter hvert sf-film mainstream. Den aller første Fantastiske 4 filmen var en typisk lavbudsjett B-film med ukjente skuespillere. I dagens sf-filmer er budsjettene vanvittig større og vi møter ofte Oscar kandidater som Gwyneth Paltrow. Utviklingen av datateknologi har også gjort det å bruke animasjon billigere og bedre. Dagens skuespillere må lære seg å spille mot en blå tom skjerm hvor monstre og aliens tilføyes på «klippebordet».

Vi fikk også flere tv-kanaler. Og TV2 Zebra var lenge en kanal med mange gode sf og fanasyserier før Fox channel overtok. I dag kan du se sf eller fantasy på Get eller Canal digital nesten daglig.

 En viktig grunn til at antallet deltakere på kongressene etter hvert sank, var at behovene gradvis ble dekt andre steder. Spesielt bør nevnes den fagforeningshatende, skattesvikende, arbeidsmiljøforbryterske Amazon. Her kunne man etter år 2000 surfe gjennom tusenvis av boktilbud og laste ned på et øyeblikk. Når det gjaldt film fikk vi også Nettflix og HBO med sf serier i bøtter og spann.  Dessuten kan du rappe med deg DVD-er på loppemarked for en tier (I våres fikk jeg 7 sesonger av Deep Space 9 på DVD for 50 kroner og kunne kaste flere meter VHS. .
Før var kongresser og Aniara-møter det eneste stedet man kunne diskutere Sf med andre. I dag har Facebookgruppa Fantasy og science fiction 1700 medlemmer.

Men fremdeles er det folk som heroiske ofrer mye fritid på å arrangere kongresser for oss andre. Dessverre har de ofte ikke overskudd til god nok markedsføring. Folk strømmer ikke lenger til kongresser for å se sf film eller bøker de ikke finner andre steder. Og mange har blitt eldre og fått noe som kalles barn. Kanskje kan man bare fikse barnevakt en av kongressens tre dager. Og hvis programmet tradisjonelt ikke er ferdig før kongressens første dag, er det for seint.
Både det økte tilbudet og økende alder gjør det faktisk enda viktigere enn før å fortelle folk hva som skal skje hvilken dag god tid i forveien for at de skal komme. Det vil også virke rekrutterende om man på nettet fortløpende registrerer hvem som kommer slik at folk som ikke har bestemt seg kan speide etter kjente. Men det er selvsagt lett å kritisere når man selv ikke er med i en overarbeidet arrangementskomite, men nøyer seg med å delta i paneler og intervjue folk.  

PS
Hvis man ønsker å lese en detaljert skildring av norsk fandoms historie etter 1970, vil jeg anbefale sterkt de to minnebøkene til Johannes Berg. Han var en milepel i norsk fandom som døde alt for tidlig av kreft. Opprinnelig hadde de to entusiastene Bjørn Are Davidsen og Geir Aalberg planlagt å lage hver sin minnebok til kamerat Johannes. Jeg foreslo at de i stedet skulle gå sammen om en gigagod greie og havnet i redaksjonen hvor jeg måtte mekle mellom en rekke sterke personligheter for å holde prosessen i gang. Selv skrev jeg noen artikler og renskrev noe fra tidsskrifter med for dårlig trykk mens Geir og Bjørn Are gjorde en megajobb med å samle inn og skanne ulikt fannisk stoff fra en rekke relevante magasiner og tidsskrifter.

Resultatet ble en grundig dokumentasjon av fandoms aktivitet innen litteratur, kongresser, spill og film.  Jeg vil ikke selv anmelde disse verkene siden jeg selv hadde en lillefinger med i spillet, men håper selvsagt at redaktøren av denne bloggen kommer med en saklig og grundig analyse av den mest komplette informasjonen som er samlet om norsk fandom foreløpig.